Dette innlegget har vært lagret på bloggen min i mange måneder uten at jeg har turt å publisere det. Nå er tiden inne, her er det for de som er interessert. Jeg trenger hjelp NÅ, for HelseNorge klarer jo ikke å hjelpe meg!

Jeg har vært av og på syk siden 2007. Det hele begynte da jeg fikk kyssesyken på videregående, noe som førte til at jeg gikk kraftig ned i vekt på veldig kort tid. Russetiden kom og jeg fullførte den med alkohol, selvom jeg visste at jeg egentlig ikke burde. Videregående tok brått slutt, sommeren gikk og på høsten begynte jeg på folkehøgskole. Jeg hadde vel gått der i rundt en måned da jeg våknet midt på natten med de kraftigste smerter i hele kroppen. Jeg endte på legevakten med nesten 40 i feber og urinveisinfeksjon. Fikk min aller første penicilinkur. Det skulle dessverre ikke bli den siste. I slutten av 2007 sa legen at jeg hadde fått kronisk urinveisinfeksjon. Jeg var inn og ut hos lege, legevakt og sykehus. De tok alle mulige prøver. Tok også cystoskopi to ganger, tok ultralyder, røntgen osv. Det var ikke lenger bare urinveisinfeksjoner, det utviklet seg også ofte til nyrebekkenbetennelse.

I 2008 ble jeg uplanlagt gravid, og da fikk jeg ikke lov til å ta penicilin, så jeg gikk i fire måneder med syke smerter, uten at noe kunne bli gjort. De sluttet også og teste meg nå pga barnet. Jeg kom til min fjerde måned hvor jeg plutselig mistet det. Jeg gikk fortsatt på folkehøgskolen, hvor jeg mistet mye av undervisningen pga uviene. Skolen tok slutt og jeg hadde nok gått på like mange penicilinkurer som det er uker i året. Tennene mine begynte å bli dårlige - legen sa det var pga penicilinen, så den kuttet vi ut. Smertene var der hver eneste dag, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Mesteparten av dagene mine gikk med til at jeg lå på badegulvet og gråt. Det eneste som hjalp var varme dusjer. 

I 2009 ble jeg samboer og forlovet. Det var en fantastisk tid, men jeg var mye syk. Dette tærte på forholdet vårt. Vi dro til Egypt en uke i mars. Litt for å komme bort fra kulden, litt for å se om det hjalp på smertene. Jeg hadde ikke vondt en eneste dag da jeg var i Egypt, og jeg hadde det fantastisk. Så kom vi tilbake til Norge. Tilbake til smertene. 

Året ble 2010. Det skjedde mye på musikkfronten, og jeg hadde det så bra i jobben min. Sommeren kom og forholdet mitt tok slutt. Når jeg ser tilbake på tiden vår sammen, så ligger nok mye av grunnen til bruddet hos meg. Meg og sykdommen min. Meg og smertene mine. I Juli var jeg med på Se og Hørs Sommerstjerner, og uviene hadde begynt å roe seg ned. Fortsatt hadde ingen funnet ut hvordan de kunne hjelpe meg å bli helt frisk. Livet smilte igjen.

I slutten av 2010 flyttet jeg til Bergen. I tillegg til uviene hadde jeg også begynt å få regelmessige magesmerter. Etter å ha snakket mye med fastlegen og familien, så kom vi frem til at jeg hadde hatt disse magesmertene siden 2002. Vi hadde alltid bare kalt det for "sommermage" da det ofte kom da det ble varmt i luften. Men nå begynte smertene å komme flere ganger om året. I 2011 hadde jeg det nesten hver måned, ofte en eller to uker om gangen. De var så intense at jeg ikke klarte å sitte, ligge, stå særlig lenge om gangen. Ofte fikk jeg problemer med å puste.
Jeg tar ikke lenger tabletter pga hvordan penicilinen ødela tennene og kroppen min - men når disse magesmertene kom var jeg nødt til å ty til smertestillene. Ibux hjalp, men bare en 30 minutter om gangen.

Vekten min begynte å komme veldig fort tilbake, og jeg prøvde å "drukne sorgene mine" i alkohol. Alle mine nye venner i Bergen var mye ute å "sjekket livet" - noe jeg ikke var vant til, men jeg hang meg på. Jeg drikker stort sett bare øl, og det legger man på seg av. Når jeg ser tilbake på bilder av meg selv bare et år tilbake i tid, så blir jeg helt sjokkert over at det er mulig å forandre seg så mye på et år. 

Uansett. Jeg fikk en dag voldsomme magesmerter da jeg var på jobb i Bergen, og dro på legevakten, som jeg også hadde gjort mange ganger her i Bærum. Hver gang i Bærum har de sendt meg hjem igjen og sagt at det er en fastlegesak, eller så har de sagt at det sikkert bare er menssmerter....... TENK OM det hadde vært blindtarmen og de hadde sendt meg rett hjem igjen! De ville ikke sjekke meg en gang!
Men i Bergen ville de det annerledes. Eller, hun damen i resepsjonen sa at jeg kom til å bli prioritert sist fordi det sikkert bare var luft........ Jeg så alle komme inn før meg og jeg satt der i rundt 6 timer. Jeg begynte å kaste opp, kaldsvette, feberen kom og feberen gikk om hverandre i alle disse seks timene. Heldigvis hadde jeg verdens beste Linn ved min side, som hver time gikk og sa ifra til resepsjonisten at jeg ikke hadde det bra. Jeg hadde heller ikke spist på flere timer, fordi ingenting ville holde seg nede.

Etter omlag seks timer kom jeg inn til legen. Jeg var sistemann på venterommet. Legen spurte om historien min, han sjekket meg og sa at jeg måtte komme meg på Haukeland så fort som over hodet mulig. Han ville ringe på ambulanse, men så drastisk synes ikke jeg at det var - så Linn og jeg tok bussen din, da jeg bodde bare fem min unna Haukeland.

Jeg ble liggende der i to døgn, og de tok alle mulige prøver av meg. Bortsett fra gastroskopi, for det måtte bestilles. Jeg prøvde å ringe jobben og si at jeg var innlagt på sykehuset. Min daværende sjef sa at det ikke var hennes problem og at jeg måtte stille på jobb kl 10 morgenen etter..... Det var uaktuelt, og det ordnet seg heldigvis til slutt, men ikke takket være sjefen!

Jeg ble oppfordet av legen til å ligge på sykehuset en tredje natt, men det ville jeg ikke. Jeg fikk dra hjem, men med beskjed om å komme opp igjen hvis smertene ble like ille. Jeg fikk også time til gastroskopi. De fant ingenting nå heller. "Alt ser normalt ut", sa de.

Jeg bestemte meg for å flytte hjem til Bærum igjen. Hjem til familien. Hvis jeg skulle inn og ut av sykehuset, så ville jeg hvertfall ikke være i Bergen uten familien til stede. Jeg flyttet hjem i oktober, og tok opp saken med fastlegen min igjen. Hun tok alle de prøvene de ikke tok på Haukeland, samt at jeg fikk med noen mindre behagelige prøver hjem. En uke gikk og jeg fikk resultatene. Alt så bra ut... Hun konkluderte med at jeg hadde ømfintlig tarm og sendte meg hjem med beskjed om at jeg skulle ringe hvis magesmertene slo ut for fult. Jeg fikk smertene så smått tilbake nå på mandag, og på torsdag så hadde de kommet til nivå 15 på en skala fra 1 til10 at jeg bet i det sure eplet og ringte legen. Snakket med en resepsjonist som sa at de ikke hadde ledig tid før om åtte dager - jeg ble irritert og sa at legen min måtte ringe meg opp når hun hadde tid. Hun ringte opp samme kveld og sa det samme - vi har ledig time til deg om åtte dager.
ÅTTE DAGER?? Da er jo smertene mest sannsynlig borte igjen! Hun sa at jeg fikk dra på legevakta hvis det var så ille. På legevakta? Der la de meg bare vente i seks timer og får ikke gjort noe for smertene uansett. Jeg trenger hjelp, og jeg trenger hjelp NÅ!

Jeg har ikke noe normalt liv lenger. Jeg er dårlig ca en gang i måneden/annenhver måned. Når det står på, så sover jeg, kaster opp, er på do, kaster opp igjen, sover, spiser, det kommer opp igjen. Sånn går det i ett i en ukes tid. Jeg orker snart ikke mer smerter. Jeg er livredd for at dette skal ødelegge sjansene mine for et normalt arbeidsliv. For det ødelegger allerede for mitt sosiale liv. Jeg har kun sett et par venninner siden jeg flyttet hjem fra Bergen i oktober, og vi er nå i januar 2012! Jeg skulle egentlig til Bergen neste uke, men den billetten tør jeg ikke å bestille en gang tilfelle jeg blir liggende der en helg med magesmerter...

Kan noen hjelpe meg? Hva kan jeg gjøre? :-(