Vil først og fremst si takk for alle de utrolig flotte kommentarene som kom inn her i går etter DETTE innlegget, og spesielt på facebook. En av grunnene til at jeg har vært så redd for å poste innlegget er at det er mange av mine venner og "venner" som opp igjennom årene har kalt meg hypokonder osv fordi ingen leger har klart å finne ut hva som er galt. F.eks da jeg hadde kyssesyken og ikke klarte å gå så mye på skolen, men ofte var opplagt på ettermiddagen/kvelden så reagerte mange på at jeg da gikk på kino og var med venner på kveldstid. Men hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke gjemme meg bort hele det året og ikke være med noen bare fordi jeg ofte var dårlig på dagtid og ikke på kvelden?

De senere årene har mange av mine nå mer voksne venner også reagert på hvordan jeg lever livet mitt. Men det ingen helt skjønner er vel at jeg kun prøver å gjøre det beste ut av de relativt få bra dagene jeg faktisk har. Og selvom jeg sitter å smiler i sosiale sammenhenger og later som om alt er bra - så vrir jeg meg innvendig i smerte.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne bandasjere hele kroppen min, sånn at folk kunne se at jeg hadde det vondt!

- Det som kom mest frem i alle kommentarene fra i går var vel at jeg burde bytte fastlege - noe jeg har hatt planer om i lang tid. Problemet er bare at den fastlegen jeg har ikke har plass til flere pasienter. Men nå er det et nytt år, og jeg føler at dette året blir bra. Så står det jo på meg også, jeg må ta tak ikke bare når jeg har vondt, men også følge det opp når smertene ikke er der og man nesten glemmer litt at noe er galt. 

Vil også legge meg et bilde av den flotte katten min, Tøfflus. Han bor hjemme hos mamma og pappa, hvor jeg har vært i helgen. Og nå skal vi i familieselskap, så da er det vel bare å lempe innpå med smertestillende sånn at jeg klarer å sitte oppreist :-)
Ha en fin dag, alle sammen!