Hvor finner jeg deg, hvor forsvant du hen hvor tok din vei?
Hvor søker jeg nå, hvor er min venn hvor må jeg gå?
Husker deg fra min barndomstid, sammen med snehvit red du forbi.
Finner deg ei i min fantasi, drømmeprins.

Likevel leter jeg dag som natt,
søker deg helt betatt,
hvor er du drømmeprinsen.
Skynd deg å komme til meg, min prins,
jeg vet at du finnes.
Drømmeprins.

Ser ingen som deg,
ingen så øm, så skjønn og grei.
Når finner jeg han, hvor er han? Drøm nå blir han sann.
Prinsen kom på sin hvite hest, kysset piken han likte best.
Hun våknet opp til sin byrllupsfest. drømmeprins.

Likevel leter jeg dag som natt,
søker deg helt betatt,
hvor er du drømmeprinsen.
Skynd deg å komme til meg, min prins,
jeg vet at du finnes.
Drømmeprins.

Har du funnet din drømmeprins, eller leter du fortsatt?

(Her kan du høre sangen hvis du vil)

Etter å ha brukt hele natten på å lete gjennom linker som kjent og ukjente har gitt meg og lest meg hel ør på nettet, så har jeg funnet en diagnose som faktisk passer meg 100%. Det er også i grunn ganske rart at ingen leger har nevnt dette før. Men det er vel som mange sier, at magesmerter ofte er legers mareritt, da det er et stort område å dekke.

Punkt nr to som forundrer meg, er at selvom jeg selv har bedt fastlegen min om en endoskopi, så har hun ikke henvist meg noe sted. Så nå skal jeg bestille ny time hos fastlegen, KREVE å få en endoskopi og så skifte fastlege! Føler allerede at dette kommer til å ordne seg. Det var visst ikke mer ille enn å stå frem med problemene mine og ikke holde de inne i meg selv :-)
Diagnosen jeg har lest meg frem til og som jeg skal kreve å bli sjekket for er Ulcerøs Kolitt.  

Mange har også spurt om jeg ikke har blitt sjekket for Chrons sykdom, og det har jeg. Legens svar når det ikke vistes på prøver var at jeg kan ha det, siden det ligger i familien, men at det er en sykdom som ikke nødvendigvis slår ut før om noen år...

Og en annen ting. Jeg er et veldig vanemenneske, og skulle ønske jeg kunne gjøre ting jeg liker hvert eneste år. Helst dra til de samme hotellene, de samme stedene osv. Jeg savner tiden med Se og Hør Sommerstjerner 2010 og 2011 noe så veldig. Da hadde jeg det så bra. Her er et bilde fra signeringen på Bevø Camping 2011:

Meg i midten :P

Og så savner jeg Leyla og meg i Egypt, mars 2010. Skulle gitt såååå mye for å reise tilbake dit i mars i år. Vi haddet det så flott! Og det er den uken i hele 2009, 2010 og 2011 hvor jeg ikke hadde en eneste smerte noen av dagene <3


Så, gleder du deg til sommeren? Det gjør jeg :D

Det er ganske greit når det ikke ser sånn her ut lenger:
Dette bildet ble tatt i går kveld. Nå er det dobbelt så mye snø her..

 

Vil først og fremst si takk for alle de utrolig flotte kommentarene som kom inn her i går etter DETTE innlegget, og spesielt på facebook. En av grunnene til at jeg har vært så redd for å poste innlegget er at det er mange av mine venner og "venner" som opp igjennom årene har kalt meg hypokonder osv fordi ingen leger har klart å finne ut hva som er galt. F.eks da jeg hadde kyssesyken og ikke klarte å gå så mye på skolen, men ofte var opplagt på ettermiddagen/kvelden så reagerte mange på at jeg da gikk på kino og var med venner på kveldstid. Men hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke gjemme meg bort hele det året og ikke være med noen bare fordi jeg ofte var dårlig på dagtid og ikke på kvelden?

De senere årene har mange av mine nå mer voksne venner også reagert på hvordan jeg lever livet mitt. Men det ingen helt skjønner er vel at jeg kun prøver å gjøre det beste ut av de relativt få bra dagene jeg faktisk har. Og selvom jeg sitter å smiler i sosiale sammenhenger og later som om alt er bra - så vrir jeg meg innvendig i smerte.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne bandasjere hele kroppen min, sånn at folk kunne se at jeg hadde det vondt!

- Det som kom mest frem i alle kommentarene fra i går var vel at jeg burde bytte fastlege - noe jeg har hatt planer om i lang tid. Problemet er bare at den fastlegen jeg har ikke har plass til flere pasienter. Men nå er det et nytt år, og jeg føler at dette året blir bra. Så står det jo på meg også, jeg må ta tak ikke bare når jeg har vondt, men også følge det opp når smertene ikke er der og man nesten glemmer litt at noe er galt. 

Vil også legge meg et bilde av den flotte katten min, Tøfflus. Han bor hjemme hos mamma og pappa, hvor jeg har vært i helgen. Og nå skal vi i familieselskap, så da er det vel bare å lempe innpå med smertestillende sånn at jeg klarer å sitte oppreist :-)
Ha en fin dag, alle sammen! 

Dette innlegget har vært lagret på bloggen min i mange måneder uten at jeg har turt å publisere det. Nå er tiden inne, her er det for de som er interessert. Jeg trenger hjelp NÅ, for HelseNorge klarer jo ikke å hjelpe meg!

Jeg har vært av og på syk siden 2007. Det hele begynte da jeg fikk kyssesyken på videregående, noe som førte til at jeg gikk kraftig ned i vekt på veldig kort tid. Russetiden kom og jeg fullførte den med alkohol, selvom jeg visste at jeg egentlig ikke burde. Videregående tok brått slutt, sommeren gikk og på høsten begynte jeg på folkehøgskole. Jeg hadde vel gått der i rundt en måned da jeg våknet midt på natten med de kraftigste smerter i hele kroppen. Jeg endte på legevakten med nesten 40 i feber og urinveisinfeksjon. Fikk min aller første penicilinkur. Det skulle dessverre ikke bli den siste. I slutten av 2007 sa legen at jeg hadde fått kronisk urinveisinfeksjon. Jeg var inn og ut hos lege, legevakt og sykehus. De tok alle mulige prøver. Tok også cystoskopi to ganger, tok ultralyder, røntgen osv. Det var ikke lenger bare urinveisinfeksjoner, det utviklet seg også ofte til nyrebekkenbetennelse.

I 2008 ble jeg uplanlagt gravid, og da fikk jeg ikke lov til å ta penicilin, så jeg gikk i fire måneder med syke smerter, uten at noe kunne bli gjort. De sluttet også og teste meg nå pga barnet. Jeg kom til min fjerde måned hvor jeg plutselig mistet det. Jeg gikk fortsatt på folkehøgskolen, hvor jeg mistet mye av undervisningen pga uviene. Skolen tok slutt og jeg hadde nok gått på like mange penicilinkurer som det er uker i året. Tennene mine begynte å bli dårlige - legen sa det var pga penicilinen, så den kuttet vi ut. Smertene var der hver eneste dag, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Mesteparten av dagene mine gikk med til at jeg lå på badegulvet og gråt. Det eneste som hjalp var varme dusjer. 

I 2009 ble jeg samboer og forlovet. Det var en fantastisk tid, men jeg var mye syk. Dette tærte på forholdet vårt. Vi dro til Egypt en uke i mars. Litt for å komme bort fra kulden, litt for å se om det hjalp på smertene. Jeg hadde ikke vondt en eneste dag da jeg var i Egypt, og jeg hadde det fantastisk. Så kom vi tilbake til Norge. Tilbake til smertene. 

Året ble 2010. Det skjedde mye på musikkfronten, og jeg hadde det så bra i jobben min. Sommeren kom og forholdet mitt tok slutt. Når jeg ser tilbake på tiden vår sammen, så ligger nok mye av grunnen til bruddet hos meg. Meg og sykdommen min. Meg og smertene mine. I Juli var jeg med på Se og Hørs Sommerstjerner, og uviene hadde begynt å roe seg ned. Fortsatt hadde ingen funnet ut hvordan de kunne hjelpe meg å bli helt frisk. Livet smilte igjen.

I slutten av 2010 flyttet jeg til Bergen. I tillegg til uviene hadde jeg også begynt å få regelmessige magesmerter. Etter å ha snakket mye med fastlegen og familien, så kom vi frem til at jeg hadde hatt disse magesmertene siden 2002. Vi hadde alltid bare kalt det for "sommermage" da det ofte kom da det ble varmt i luften. Men nå begynte smertene å komme flere ganger om året. I 2011 hadde jeg det nesten hver måned, ofte en eller to uker om gangen. De var så intense at jeg ikke klarte å sitte, ligge, stå særlig lenge om gangen. Ofte fikk jeg problemer med å puste.
Jeg tar ikke lenger tabletter pga hvordan penicilinen ødela tennene og kroppen min - men når disse magesmertene kom var jeg nødt til å ty til smertestillene. Ibux hjalp, men bare en 30 minutter om gangen.

Vekten min begynte å komme veldig fort tilbake, og jeg prøvde å "drukne sorgene mine" i alkohol. Alle mine nye venner i Bergen var mye ute å "sjekket livet" - noe jeg ikke var vant til, men jeg hang meg på. Jeg drikker stort sett bare øl, og det legger man på seg av. Når jeg ser tilbake på bilder av meg selv bare et år tilbake i tid, så blir jeg helt sjokkert over at det er mulig å forandre seg så mye på et år. 

Uansett. Jeg fikk en dag voldsomme magesmerter da jeg var på jobb i Bergen, og dro på legevakten, som jeg også hadde gjort mange ganger her i Bærum. Hver gang i Bærum har de sendt meg hjem igjen og sagt at det er en fastlegesak, eller så har de sagt at det sikkert bare er menssmerter....... TENK OM det hadde vært blindtarmen og de hadde sendt meg rett hjem igjen! De ville ikke sjekke meg en gang!
Men i Bergen ville de det annerledes. Eller, hun damen i resepsjonen sa at jeg kom til å bli prioritert sist fordi det sikkert bare var luft........ Jeg så alle komme inn før meg og jeg satt der i rundt 6 timer. Jeg begynte å kaste opp, kaldsvette, feberen kom og feberen gikk om hverandre i alle disse seks timene. Heldigvis hadde jeg verdens beste Linn ved min side, som hver time gikk og sa ifra til resepsjonisten at jeg ikke hadde det bra. Jeg hadde heller ikke spist på flere timer, fordi ingenting ville holde seg nede.

Etter omlag seks timer kom jeg inn til legen. Jeg var sistemann på venterommet. Legen spurte om historien min, han sjekket meg og sa at jeg måtte komme meg på Haukeland så fort som over hodet mulig. Han ville ringe på ambulanse, men så drastisk synes ikke jeg at det var - så Linn og jeg tok bussen din, da jeg bodde bare fem min unna Haukeland.

Jeg ble liggende der i to døgn, og de tok alle mulige prøver av meg. Bortsett fra gastroskopi, for det måtte bestilles. Jeg prøvde å ringe jobben og si at jeg var innlagt på sykehuset. Min daværende sjef sa at det ikke var hennes problem og at jeg måtte stille på jobb kl 10 morgenen etter..... Det var uaktuelt, og det ordnet seg heldigvis til slutt, men ikke takket være sjefen!

Jeg ble oppfordet av legen til å ligge på sykehuset en tredje natt, men det ville jeg ikke. Jeg fikk dra hjem, men med beskjed om å komme opp igjen hvis smertene ble like ille. Jeg fikk også time til gastroskopi. De fant ingenting nå heller. "Alt ser normalt ut", sa de.

Jeg bestemte meg for å flytte hjem til Bærum igjen. Hjem til familien. Hvis jeg skulle inn og ut av sykehuset, så ville jeg hvertfall ikke være i Bergen uten familien til stede. Jeg flyttet hjem i oktober, og tok opp saken med fastlegen min igjen. Hun tok alle de prøvene de ikke tok på Haukeland, samt at jeg fikk med noen mindre behagelige prøver hjem. En uke gikk og jeg fikk resultatene. Alt så bra ut... Hun konkluderte med at jeg hadde ømfintlig tarm og sendte meg hjem med beskjed om at jeg skulle ringe hvis magesmertene slo ut for fult. Jeg fikk smertene så smått tilbake nå på mandag, og på torsdag så hadde de kommet til nivå 15 på en skala fra 1 til10 at jeg bet i det sure eplet og ringte legen. Snakket med en resepsjonist som sa at de ikke hadde ledig tid før om åtte dager - jeg ble irritert og sa at legen min måtte ringe meg opp når hun hadde tid. Hun ringte opp samme kveld og sa det samme - vi har ledig time til deg om åtte dager.
ÅTTE DAGER?? Da er jo smertene mest sannsynlig borte igjen! Hun sa at jeg fikk dra på legevakta hvis det var så ille. På legevakta? Der la de meg bare vente i seks timer og får ikke gjort noe for smertene uansett. Jeg trenger hjelp, og jeg trenger hjelp NÅ!

Jeg har ikke noe normalt liv lenger. Jeg er dårlig ca en gang i måneden/annenhver måned. Når det står på, så sover jeg, kaster opp, er på do, kaster opp igjen, sover, spiser, det kommer opp igjen. Sånn går det i ett i en ukes tid. Jeg orker snart ikke mer smerter. Jeg er livredd for at dette skal ødelegge sjansene mine for et normalt arbeidsliv. For det ødelegger allerede for mitt sosiale liv. Jeg har kun sett et par venninner siden jeg flyttet hjem fra Bergen i oktober, og vi er nå i januar 2012! Jeg skulle egentlig til Bergen neste uke, men den billetten tør jeg ikke å bestille en gang tilfelle jeg blir liggende der en helg med magesmerter...

Kan noen hjelpe meg? Hva kan jeg gjøre? :-( 

Hvis jeg lar vinden, ta bort håret, og stryke fjeset mitt.
Vil du la vinden, hviske stille, inn i øret mitt, at du lengter.
Hvis du ber regnet la meg føle, at du gråter litt for meg. 
Da ber jeg regnet gråte med meg, bare for å si til deg - at jeg savner.
Da vil sola skinne lenge, og varme litt om meg.
Og hver en solstråle vil jeg kjenne, for det minner sånn om deg.
Og jeg vil smile fordi du skjønner, at jeg elsker deg.

Det føles som i går. Hvil i fred.

Onsdag 28.september 2011 hadde jeg time på Haukeland Sykehus for å ta en gastroskopi. Jeg hadde gruet meg i nesten to måneder, og hadde selvfølgelig gjort det man ikke burde gjøre - jeg hadde googlet det. Både etter artikler og bilder. Googlet vel noe sånt som "gastroskopi + fæle opplevelser" på et tidspunkt. Jeg leste skrekkhistorier som inneholdt blod og tårer, men jeg fant ingen som hadde hatt gode opplevelser. Derfor tenkte jeg at jeg skulle fortelle min historie, tilfelle noen gjør det samme som meg, nemlig å google det.

Jeg gikk opp på sykehuset etter å ikke ha spist på nesten et døgn (man skal faste 6-8 timer før undersøkelsen, men jeg hadde ikke klart å spise noe dagen før). Jeg var derfor veldig skjelven og veldig følsom. Satt og ventet en stund, og plutselig ropte de opp navnet mitt. Jeg fikk full panikk og klarte så vidt å gå skrittene bort til sykepleieren. Vi gikk sammen bort til rommet der undersøkelsen skulle finne sted. Allerede da jeg så rommet hvor alt var gjort klart begynte jeg å gråte. Sykepleieren fortalte meg om undersøkelsen skritt for skritt og at det ikke var noe å grue seg til. Det beste med hun, synes jeg, var at hun ikke la skjul på noe. Hun sa at det kom til å bli ubehagelig, men at det var fort gjort.

Jeg la meg ned på benken og tårene bare rant i fult hysteri. Hun sa at jeg kunne få beroligende mens hun strøk meg på ryggen. De satt inn veneflon og gjorde meg klar ved å legge papir på meg sånn at jeg ikke skulle sikle på klærne mine, og sa la hun meg over i sideleie. Legen kom og jeg hilste på han, og så kom en sykepleier nr to. Legen snakket med meg om forhistorien til at jeg var der, og prøvde å roe meg litt ned. 

Så skulle jeg få bedøvelse i svelget. Her skal jeg ikke fortelle noe annet enn sannheten: det var noe av det værste jeg har vært med på. Jeg reiste meg brått opp og slo til hånden på hun stakkars damen som bare prøvde å hjelpe meg, samtidig som jeg brakk meg flere ganger og begynte å hylgråte igjen. Jeg sa også at jeg nektet å la de ta undersøkelsen hvis bare sprayen var så ille som det der! Jeg sa at de ikke hadde noen rett til å tvinge meg til å være der, hehe. Etter litt syting fra min side, så sa sykepleieren at jeg skulle få mer beroligende enn de vanligvis ga folk. Hun ga meg det, og jeg merket at jeg ble litt mer rolig. De sa også flere ganger at sprayen ned i halsen faktisk var det værste, for hele munnen og svelget ble numment, og smaken var helt grusom. Det smakte litt som om du har svelget en klump med kvae.

Etter mye om og men, og veldig mange "unnskyld, unnskyld, unnskyld" fra min side, så la jeg meg omsider ned igjen. Jeg gråt fortsatt litt, men ikke mye. Sykepleier nr 1 holdt meg i hånden og sa at jeg bare måtte klemme til, mens sykepleier nr 2 strøk meg på ryggen. Jeg fikk en ring jeg skulle bite på, sånn at ikke slangen skulle bli ødelagt.

Så førte han slangen ned i halsen min, og helt utrolig nok, så var det ikke så ille som alle skal ha det til! Ja, det var ubehagelig, og min smerteterskel er meget lav - men det var ikke så utrolig gale som veldig mange på nettet skal ha det til. Jeg brakk meg litt og rapet en del, og siklet ganske mye, og det var som de hadde sagt - det gikk heldigvis fort over.

Da hele undersøkelsen var over la de meg i en seng en times tid så jeg skulle sove bort "rusen" etter det beroligende jeg fikk.

Det eneste jeg har å si som var litt negativt, var at da jeg våknet dagen etter (jeg tok undersøkelsen om kvelden), så hadde jeg en helt ekstrem hodepine og halsen var veldig hoven. Jeg klarte ikke å svelge noe, som gjorde at jeg gikk to døgn uten å spise noe. Til slutt klarte jeg å presse ned litt barnemat. Du vet, sånne glass man kjøper i butikken - og jeg gikk med hoven og vondt hals i et par dager.

Men takket være de fantastiske sykepleierne som var der under undersøkelsen, så hadde jeg en, under omstendighetene, god opplevelse av det hele.

Så til deg som kanskje skal ta den snart og derfor har googlet hendelsen: ikke gru deg! Bare slapp av så går alt helt fint. Ber du om hjelp ved bruk av medisiner, så hører de på deg og gir deg det. Lykke til, til alle som skal i ilden. Og for å si det sånn: hadde de sagt at jeg måtte tatt en ny undersøkelse i morgen, så hadde jeg ikke grudd meg i det hele tatt :-)  

Jeg vurderer å skaffe meg en ny tattovering. Vil ha teksten "Lev mens du gør det, elsk mens du tør det" eller "Lev mens du gjør det, elsk mens du tør det" tattovert i nakken. Ser du ikke forskjell? Vel, det er hele en bokstav som utgjør forskjellen på norsk og dansk her.

Men jeg føler at siden setningen kommer fra en dansk sang, så burde jeg ha det på dansk. Og de som kjenner meg godt vet at Danmark/dansk har betydd veldig mye for meg siden jeg var liten. Setningen er fra Nik & Jay sin sang "En Dag Tilbage"

SÅ, norsk eller dansk?

Det blir noe likt som dette, bare i nakken:

I am the author of my life. Unfortunately I'm writing in pen and I can't erase my mistakes...

Noen ganger her i livet gjør man feil. Store og små. Noen som får store konsekvenser for de rundt deg, og noen som går utover deg selv. Noen ganger er det andre mennesker som gjør ting på din bekostning, og det er nesten værre, for da kan man ikke for det selv. Dessverre kan man ikke alltid gjøre noe med det. Sagt er sagt, og gjort er gjort. Man kan bare be om unnskyldning og vente og håpe på tilgivelse.

Ble så inspirert av innlegget til Torbjørg om å gjøre 101 ting på 1001 dager. For hvert punkt på listen jeg ikke klarer å gjennomføre vil jeg donere 100 kr til en veldedighet som trenger det. Alle punktene er ikke klare..

Startdato: 1. desember 2010
Sluttdato: 30. august 2013

Fet kurvis - Påbegynt
Fet skrift - Gjennomført
-> Pil foran + fet skrift ? Fullført

1. Reise til Sharm el Sheik, Egypt
2. Slippe singelen min "Don't Mess With My Head"
3. Kysse i regnet.
4. Flytte
-> 5. Spille inn min vokal på den nye singelen til Chris Baco og meg selv
6. Få over 2000 treff på den nye singelen til Chris Baco og meg selv
7. Ta nye bilder til "Don't Mess With My Head"
8. Rydde opp på youtube-kanalen min
9. Finne ut hva jeg skal bli når jeg blir stor.
10. Skrive et innlegg på bloggen den 1. i hver måned der jeg oppdaterer listen
11. Donere 100 kr til veldedighet for hvert punkt som ikke blir fullført.
12. Besøke Ingrid i Lillehammer
-> 13. Dra til Oslo
14. Besøke Monica i Hønefoss
15. Bosette meg der jeg virkelig vil bo
16. Ta et oppgjør med T*****
17. Lære meg å lage mammas hjemmelagde pizza
18. Kjøre berg- og dalbane.
19. Ta opp igjen kontakten (og beholde den) med en gammel bekjent
-> 20. Holde sengen en hel dag.
21. Vinne en konkurranse.
22. Komme på VG-lista
23. Se minst én musikal live.
24. Dra på konsert med Lars Vaular
25. Skaffe meg julekalender (1/3)
26. Fikse macen min
27. Se en film
28. Kaste alt jeg ikke trenger lenger
29. Le til jeg gråter.
30. Være mindre på facebook
31. Dra til Viborg i Danmark <3
32. Gå en måned uten sjokolade.
33. Ta mer bilder
34. Se alle episodene av sex in the city (igen)
35. Se alle episodne av Full House (igjen)
36. Se True Blood
37. Sende en hyggelig mail til alle de jeg bryr meg om
38. Lage musikkvideo til låten til Chris Baco og meg selv.
39. Oppdatere bloggen oftere
40. Besøke familien i Tyskland
41. Skrive en lang tekst som jeg er skikkelig fornøyd med.
42. Ta et oppgjør med fortiden min
43. Se Istid 1, 2 og 3 i sammenheng.
44. Se Titanic igjen
45. Spise noe jeg aldri har spist før.
46. Dra på julekonserten til Oslo Gospel Choir i Bergen
47. Besøke minst tre norske byer jeg aldri har vært i før. (0/3)
48. Hvis jeg kommer på vg-lista, tattovere sangtittelen et sted på kroppen
-> 49. Synge på konsert
50. Synge på konsert
51. Være ferdig med julegavene før 23. desember hvert år. (1/3)
52. Se Harry Potter filmene etter hverandre.
53. Se en film jeg egentlig ikke vil se, bare for å være snill.
54. Gå ned minimum 15 kilo iløpet av disse 1001 dagene.
55. Skifte fastlege
56. Gjøre noe hyggelig for mamma og pappa
57. Begynne å studere
58. Ikke ha uvenner
59. Skaffe meg en ny jobb.
60. Opptre på konsert i Bergen
61.
62. Lære meg å strikke.
63.
64.
65. Lære å redigere bilder i photoshop på nytt. Alt er glemt...
66.
67. Skrive minst 1 langt innlegg i året, som jeg er superfornøyd med. (0/3)
68.
69. Ha eller delta på en temafest.
70. Gå på kafé alene, og bli der i minst en halvtime.
71.
72. Lære meg å bake mammas sjokoladekake uten problemer.
73.
74.
75.
76. Finne ut hva jeg vil tattovere
77. Ta en ny tatovering
78. Beholde håret mitt sort
79. Beynne på dansing igjen
80.
81. Skifte design på bloggen etter hver singel jeg slipper. (0/4)
82.
83. Møte Aleksander With
84. Bli kjent med nye mennesker.
85.
86. Lære meg å bruke skjørt.
87.
88.
89.
90.
91. Se hele Eva och Adam (sesong + film)
92.
93. Bli flinkere til å gjøre husarbeid.
94. Bli flinkere til å ta bilder i forskjellige sammenhenger.
95. Se minst én 3D film i året. (0/3)
96. Lære meg å redigere bilder perfekt.
97. Bli forelsket
98.
99. Bli flinkere til å mer forskjellig mat / middag.
100. Bli flinkere til å ikke handle alt på impuls, men lære meg å planlegge.
101. Være skikkelig stolt av meg selv når listen er fullført.

Har du forslag til hva de siste punktene kan være?

Maybe I don't have the blonde hair you like,
or maybe I don't have eyes like the sky
And I'm not sure if I'm the girl in your dreams 
But I can show you what love means

Jobber med saken :-)